fbpx

Sans & Sinn

Anne Stenmoe- Skråblikk på Livet
Nå er det jul igjen. Heldigvis.

Nå er det jul igjen. Heldigvis.

Julen er årets viktigste høytid, noe de fleste har et forhold til.

Desember er lys, avslutninger, konserter, baking, kalendere og tradisjoner, samvær, minner og alt for mye sukker. Vi er sammen og har fokus på fellesskap, familie og er oppmerksom på relasjonene vi har med de rundt oss. Men har noe forandret seg siden jul i egen barndom og hva har vi klart å føre videre? Klarer vi å få vi den samme jule-stemningen i oss som voksne, som vi hadde som barn?

Min barndoms jul

Jula er først og fremst barnas høytid. Jeg husker med glede min egen barndoms jul, med min families tradisjoner. Nedtellingen med adventskalender med små plastikk-anheng og den lille sjokoladen. Pakke-kalender var en fjern og uoppnåelig drøm, også for lommeboka til mine foreldre. Men jeg klaget aldri.

Mamma skiftet til julegardiner i alle vinduer (som selvsagt var nysvaskede) og det ble foretatt storvask i hver en krok. Kun adventsstaken i vinduet fikk komme opp av eskene før på lille juleaften. Det var juleverksted på skolen og det ble produsert dorullnisser og juledekorasjoner av ivrige barn som gledet seg til julaften.

Det ble bakt krumkaker, kokosmakroner og delfiakake. Middag på julaften smakte kjedelig og var for barna en nødvendighet, men for de voksne et høydepunkt. Jeg ventet kun på gavene, men fikk truet ned litt kjøtt, potet og brun saus. Etter middag skulle det ryddes, vaskes opp og ventetiden var gruelig lang. Kjøkkenet skulle være rent og ryddig før mamma også kunne nyte gaver og kos med familien.

Juledrømmer

Som barn drømte jeg hvert eneste år om at det skulle være snø og at landskapet skulle ligne litt på tegnefilmene som ble vist på NRK. Treet skulle være stort og tett, som Mikke og Pluto sitt. Jeg skulle våkne på julaften morgen, dra opp rullegardinen og til min store glede oppdage at det hadde kommet snø om natten. Det skjedde så godt som aldri. Men jeg sluttet aldri å håpe. Det var magisk å tenke at det kunne skje.

På ønskelisten var det harde pakker de første 10 årene, deretter ble ønskene dyrere og mykere for hvert år. Det ble visualisert de utroligste ting av å se gavene under treet. Spenningen og håpet var til å få vondt i magen av, men likevel så herlig. Så pakket man opp og ble glad, overrasket og noen ganger fikk man ting man overhodet ikke hadde behov for, langt mindre ønsket seg. Da lærte man seg ; Det er tanken som teller og gleden av det å gi som er likeviktig som å selv få.

Neste generasjon

Nå overfører jeg noen av mine tradisjoner til egne barn. Det jeg husker best, er ikke gavene, men lukter. Lukten av grønnsåpe, julekaker, ribbe og juletre. Forventningene som gradvis ble bygget opp med tenning av adventslys hver søndag, julemusikk, baking og vasking. Samvær, julaften-kjole, krøller i håret. Disse følelsene ønsker jeg også for egne barn.

Dagens barn har det meste av det de trenger. De vet rett og slett ikke hva de skal ønske seg. Da blir det desto viktigere å ha fokus på samværet og omsorgen for andre. Legge penger i gryta til Frelsesarmeen, levere gaver til organisasjoner som gjør flotte ting for de som trenger det mer enn oss. Skolene har kastet seg på og kjører omvendt julekalendere; vi skal gi i stedet for å få. Dele og bry oss. Fantastisk!

For meg var det å se “Tre nøtter til Askepott” og “Donald Duck og vennene hans” på tv, noe som ga stemning i massevis. Har prøvd å overføre den tradisjonen til mine barn, uten hell. Det blir rett og slett for kjedelig for dem, akkurat som “Jul i Skomakergata”. Er nesten sakte-tv og ikke den av den samme kvaliteten og tempo som de serverer på tv nå, døgnet rundt. Da er det kun minnene som gjør det så fint for meg å se det.

Tradisjoner som består

Fortsatt bakes det lussekatter og barn går gjennom korridorene med hvite kapper og lys. Det tennes et nytt lys hver søndag i desember, mens vi leser eller synger om adventslysene. Det lages forstillinger på skoler i det ganske land, med dans og innlærte replikker. Spente foreldre i salen, som filmer med mobilen mer enn de ser det som foregår. De som vil kan bli med i kirken og høre om hvorfor vi feirer jul. Kjolen og dressen skal på, det er høytidelig og spesielt. Den mest spesielle dagen i året, mener nå jeg.

Nissen er fortsatt med oss, om enn litt mer norsk enn tidligere. Den røde nissen har fått litt konkurranse, nå har han ofte strikket genser, nikkers og lua godt dratt nedover øra. Fortsatt er det stor stas at han kommer innom mens barna er små. Mang en nabo har lusket rundt i nabolagets garasjer med løs skjegg, frakk og støvler. Kalenderen er en spikret tradisjon, gjerne pakket inn av en noe svett mamma kvelden før 1. desember. Kalender for voksne har også gjort sitt inntog; med øl, kaffe og kosmetikk og erotikk(?) som innhold.

Vi trenger julen

Jul er tradisjon og religion, hånd i hånd. Vi har tradisjoner og ritualer som vi holder på. År etter år. I en verden hvor vi flytter, jobber og studerer mer enn noen gang, blir jula noe vi trenger mer og mer. For å møtes, senke skuldrene og være sammen. Kjenne lukten av pepperkaker, gløgg og røkelse. Men ikke av grantre. Det er nemlig byttet ut med plast her hos oss!

Ønsker deg en hyggelig adventstid og en riktig så god jul.

“Den som ikke har julen i sitt hjerte, vil aldri finne den under et tre”

Roy Smith

Leave comment

Your email address will not be published. Required fields are marked with *.