fbpx

Sans & Sinn

Anne Stenmoe Andersen- Skråblikk på Livet
Mamma til et barn med ADHD

Mamma til et barn med ADHD

Min opplevelse om å være mamma til et barn med ADHD

Å være mamma er fantastisk, krevende, gøy og lærerikt. En rolle hvor man setter barnet før seg selv i alle situasjoner. Men hva skjer når det kommer en annen og ukjent faktor inn? Som heter ADHD og snur alt på hodet?

Selv hadde jeg bare en anelse om hvor krevende det var å være mamma og jeg skal absolutt innrømme: Mange ting kom som en overraskelse. Hvor lite søvn jeg faktisk skulle få, at jeg kom til å spise kald middag (ofte!) de første 2-3 årene og det å dusje i fred (og når jeg selv ønsket) ville oppleves som en hel dag på Spa.

Forventninger

Dette er ting man tilpasser seg, overlever greit og kan le og tøyse av i ettertid. Det har vi alle opplevd og snakket om sammen med venninnene over et glass vin en sen fredag. Jeg også.

Men hva når de (allerede) litt krevende, normale situasjonene toppes med et krydder kalt ADHD eller på en rausere måte omtalt som: ABBA ( Vil du vite hva det betyr? Les videre).

Hva hvis familielivet ikke ble slik du hadde drømt om? Troen på meg selv som mamma fikk mange skudd for baugen. At jeg allerede var “ekspert” på barn, pga min pedagogutdannelse, gjorde følelsen av å ikke lykkes til noe stort og vondt i meg.

Fakta

CA 2,5 % av barn har ADHD.  De har en hjerne med mindre dopamin (som styrer signalene i hjernen), som gjør at ting ikke «går på skinner»der inne. Derfor strever de med å gjennomføre oppgaver og skifter ofte raskt mellom dem også. De har en indre motor som gjør at de er urolige i kroppen, er impulsive og dermed ofte handler uten å tenke seg om. Små ting kan bli utrolig store, store ting kan bli små og uviktige.

«Bruksanvisningen» for god og riktig oppdragelse ble derfor vanskelig for meg å følge, det som virket for andre, virket sjeldent for mitt barn. Jeg forsto ham ikke.

«Å ha ADHD er som en lampe med brudd i ledningen, den står og slår seg av og på i tide og utide pga dårlig kontakt.»

En pangstart

Magefølelsen sa meg at noe var det i ham som var annerledes. Han hadde kolikk fra to ukers alder og hverken kiropraktor- behandling eller akupunktur hjalp. Seks måneder gammel reiste han seg opp og sto, ved 10 måneds alder gikk ham. Han hadde en driv som kun ga seg kun når han sov, det gikk i hundre fra morgen til kveld. Det ble startet på en lek med oss eller venner, og i nesten samme sekund som den hadde kommet i gang, gikk han videre til et nytt prosjekt.

Det var av og på med skoene mange ganger hver dag, ut og inn døra hos oss og hos naboer.  Han var overalt, snakket med alle og var utrolig sosial. Han rakk innom utrolig mange på veldig kort tid. Jeg tenkte ofte: «Han er en aktiv gutt. Han har mer energi og leker jo annerledes enn jenter. Det bli nok mindre mas etter hvert som han modnes, han vokser det nok av seg og blir roligere». Han gjorde ikke det.

De urolige årene

Å starte i barnehagen gikk problemfritt. Han var jo ekstremt sosial og elsket å være der. Heldigvis. Men etter hvert begynte samspill å bli utfordrende for ham. Ta hensyn, holde på leken og være en del av flokken som tok hensyn til hverandre. Jeg følte på min rolle som mamma og som pedagog. Jeg tok hans strevsomhetmin kappe.

Hjemme ble det også utfordrende med godt samspill , han reagerte bla kraftig ved tilsnakk og ordet «nei» var som å helle bensin på bålet. Han kjørte i full fart på E6 og bremset kun når han selv ville. Jeg var som politi med en defekt sirene og dårligere bil. Jeg fikk ofte ikke stoppet ham. Og når jeg fikk ham inn til siden, ble det forferdelig oppstyr, hvor vi ofte sa og gjorde ting som var sårende for oss begge.

Utenfor kontroll

Jeg mistet voksenkontrollen. Jeg måtte hele tiden tilpasse meg ham og velge mine kamper med omhu. Det gjorde at jeg i tillegg måtte tillate ting som andre foreldre aldri ville gjort. Og når jeg måtte sette ned foten, ble det ofte en fysisk kamp. Jeg følte meg maktesløs, frustrert og sliten. Jeg tenkte jeg var forferdelig som mamma og at andre snakket om meg bak min rygg. Jeg følte rett og slett at jeg ikke fikset mamma-rollen.

Motstridende følelser

Jeg gråt og følte fortvilelse. Prøvde å være forkant med andre vi møtte. Unnskyldte, forklarte. Prøvde å unngå at smalt. Gikk som på nåler hver dag. Utredning startet ikke før når han var seks og var ferdig når han var ti år. Mange år med frustrasjon og fortvilelse, ispedd glede og seire mellom de tøffe takene.

Jeg var jo så glad i gutten min, men det gjorde mamma- rollen vanskelig. Jeg vaklet mellom å ville gi omsorg for ham som trengte det så sårt og på den andre siden: Ønsket om å bare få slippe hele ansvaret. Det var utrolig vondt. Jeg var sliten og lei meg hele tiden. Likevel fikk jeg meg ikke til å gi opp. Mamma- kjærligheten lot seg ikke slukke. Og heldigvis for det.

Diagnosen

Når diagnosen kom, var det faktisk en lettelse. Få bekreftet at magefølelsen min hadde vært riktig. Gutten min trengte faktisk noe annet enn andre. Feilen ikke var min, hans eller vår, men det var ADHD sin feil. Jeg var ikke over-sensitiv, narsissistisk eller en dårlig mamma. Jeg hadde ikke feilet. Jeg hadde lyktes fordi jeg ikke hadde gitt opp og dermed ga jeg gutten min en mulighet for en bedre fremtid.

Omgivelsene

Når jeg fortalte andre om diagnosen, var reaksjonene varierte. Det er mange feiloppfatninger og mangel på kunnskap om ADHD. Barn med ADHD er ikke de som bare er sinte, masete og ukontrollerte. De er det nettopp fordi de ikke har verktøy til å hådtere det som skjer rundt dem på en akseptabel måte.

De er også kreative, engasjerte og fulle av ideer. Sårbare og sterke. De trenger tilrettelegging av omgivelsene til det hjernen deres ikke kan klare å gjøre for dem. Eller som en svensk psykolog sa: De er ABBA: Absolutt Begavet, Bare Annerledes.

Omsorg i system

Nå er hverdagen vår noe lettere, men jobben er langt fra over. Jeg vet at tøffe tider kommer og går, men nå er uvissheten luket bort som en ekstra utfordrende faktor. Nå har bruksanvisningen blitt kladdet og lettere å finne frem til, selv om individuelle egenskaper og behov ikke alltid passer inn i den. Min gutt er alltid min gutt, og han trenger til tider noe annet enn andre barn.

«Når en blomst ikke vil gro, endrer du på omgivelsene, ikke selve blomsten»

Hverdagen

Den innebærer mye planlegging. Alltid ha en plan B og C. Være beredt på det meste og klar til å håndtere det som måtte komme. Planlegge noe, for så å måtte å endre i siste liten. Se muligheter og løsninger overalt. Uforutsigbarhet og system i samme veske. Alltid beredt.

Ha vid toleranse og ubegrenset med kjærlighet. Ikke bry seg om hva andre synes. Lære så mye som mulig om diagnosen for å kunne være den beste støtten for ham. Belønne god adferd som for andre er en selvfølge. Sørge for at han føler seg elsket. Uansett.

Jeg skal være en advokat for barnet mitt. Stå opp for ham helt til han kan klare det på egenhånd, og håndtere sin diagnose. Det er en av mine viktigste oppgaver som mamma, selv om det også er en av de tøffeste.

« ADHD is`nt something in your child that needs to be fixed. It`s a superpower they just need to be taught how to use.»

2 comments found

  1. Fint å lese. ❤
    Du har sikkert fått mange svar fra oss mammaer i samme situasjon,men jeg velger å skrive noe allikevel.
    Min sønn er nå 25 med adhd og Tourette. Han klarer seg utrolig fint,noe jeg ikke trudde kom til å skje. Skal ikke gi deg mange rådene,for det er DU som kjenner ditt bsrn best. Men et rpd til deg: Lag deg egen tid. Plei deg selv og din mann. Det er det beste rådet jeg kan gi deg. ❤
    Lykke til . Klem ❤

    1. Hei Anne Berit!
      Tusen takk for at du tok deg tid til å lese innlegget mitt:) Du er faktisk den første som svarer meg!
      Jeg tar imot gode råd fra andre mammaer som vet hva de snakker om, erfaring er alltid nyttig lærdom å lytte til.

      Jeg er opptatt av egentid og tid med mannen i huset ( noe du kan lese om her på bloggen også). Tok tid å skjønne at den tiden må man bare TA.
      Vi har heldigvis mange som kan stille opp for oss, pluss at gutten vår blir større og klokere for hver dag som går, så små pusterom er lettere å “lure” inn:) Men tøffe tider Kommer jo, som sagt, så jeg skal ha rådet ditt med meg i minnet!

      Ha en fin helg videre!
      Klem fra Anne

Leave comment

Your email address will not be published. Required fields are marked with *.