fbpx

Sans & Sinn

Anne Stenmoe Andersen- Skråblikk på Livet
Hvordan pleier man et forhold slik at det varer?

Hvordan pleier man et forhold slik at det varer?

Hva skal til for at et forhold ikke skal visne og dø?

Jeg har vært sammen med min Martin i 23 år. Mer enn halve delen av mitt liv. Vi traff hverandre når jeg var 18 og han var 21 år. Litt tidlig inn i fast forhold, han fikk meg på kroken allerede første dagen jeg kom lovlig inn på utestedene i byen. Men jeg har ikke angret på at jeg satset på ham. Selv om vi har hatt våre ups and downs, vi som de fleste andre.

«Dere må aldri skille dere»

Barna våre er nå 11 og 15 år gamle og kan ofte fortelle om venner av dem som opplever skilsmisse. Venner som må ha to hus, to rom, to sett med klær, to sett med ste-søsken eller nye halv-søsken. Ferie med den ene forelderen, så med den andre. Dårlig samvittighet, redsel for å såre hvis man ikke har lyst eller det passer å være hos mamma eller pappa akkurat den helgen. Feire julaften og bursdag to ganger, noe som forøvrig kan være stas, sett med et barns øyne. For de fleste barn er det ikke det de ønsker seg mest. Heller ikke våre.

Jeg dømmer ingen som ikke lykkes i å holde sammen. Det er sannelig ikke lett i dagens samfunn. Vi jobber og kjører om hverandre, lage raske (og sunne) middager, realisere drømmer, dra på fine ferier, trene, følge opp skole og lekser, coache barn som skal lære å leve livet. Litt (for langt)ned på den lista står forholdet. Dessverre. Men mange har en tanke om at man ikke skal før man, og noen venter også for lenge med nettopp det.

Ytre faktorer

Når barna våre kom til verden, ble forholdet vårt satt i et nytt lys. Det ble tre nye punkter som måtte tas hensyn til med tanke på forholdet:

  • Barnas inntreden betydde at vi alltid var bundet sammen med et bånd for all fremtid, uavhengig av om vi var et par eller ikke.
  • Vi skulle finne en felles plattform for hvordan vi ønsket å oppdra barna
  • Barn betydde mindre tid til hverandre, mindre søvn og mer stress i hverdagen.

For å klare strabasene må vi jobbe som et team, ta ansvar. Vi må prøve å yte like mye til hjem og barn. Med to i arbeid det meste av tiden må arbeidet i hjemmet tas sammen. Vi tåle at det vokser litt skittentøy og hybelkaniner i krokene. Ikke henge oss opp i småting. Ta de kampene som er viktige, både med barna og hverandre. Gi og ta, møtes på midten og inngå kompromisser.

Snakke sammen er viktig. Det er nyttig lytte til hverandre og være nysgjerrig på den andre. Å føle seg sett er utrolig viktig. Hverdags-samtalen om hvordan dagen uten den andre har vært. Det er godt med noen som kjenner deg så godt, og som ikke har kjent deg som barn. En som har startet på voksenlivet sammen med deg. Som ser deg som menneske/partner og ikke som mamma eller pappa. Som er unikt interessert i deg som person. Vi må huske hvorfor det ble oss to i utgangspunktet.

Raushet.

Gi hverandre rom til å gjøre litt egne ting, men samtidig ikke glemme gjøre ting sammen uten barna. Tål at den andre kan ha det tøft på jobben, er sliten eller ikke orker mas en dag. Gjør enkle, hyggelige ting for hverandre: Smør kveldsmat/matpakke, server kaffe på sengen i helgen eller kjøp med et magasin du vet den andre liker å lese når du er i butikken. Vi gjør alle ting som ikke er så lurt innimellom, tål det hos hverandre. Vi er bare mennesker, vi er aldri utlært. Vi må stille opp for hverandre og la den andre skinne litt innimellom.

Humor

Vi ler mye sammen, Martin og jeg. Mimrer om ting vi har opplevd sammen. Intern humor som bare han og jeg forstår. Et ord eller et blikk kan være nok. Vi tar ikke oss selv så høytidelig og har litt selv-ironi. Kommer vi over noe morsomt på nett som vi har felles opplevelser av, sender vi det gjerne til hverandre og ler hver for oss.

Den nærmeste

Når det skjer noe spennende i livet mitt som angår meg, er han den første jeg vil fortelle det til. Tidligere var det foreldrene mine eller venninner som var førstevalget, men nå er han som har den plassen. Han gjør det samme med meg. Vi er hverandres nærmeste. Et team som jobber sammen. For det er det vi gjør hele tiden. Jobber. Med barna, huset, forholdet og med de utfordringene som kommer.

“Det finnes en enkel målestokk på om et forhold er godt eller ikke, nemlig at en gleder seg mer til å komme hjem enn til å reise bort.”

Vi har et barn med AD/HD og det har vært mange vonde og tøffe dager. Det har vært vår største utfordring som par. Ulike syn på utfordringen og forskjellige måter vi har valgt å takle det på. Det har vi jobbet oss gjennom og kommet ut på den andre siden mer styrket som par. Da var det godt å ha kjent hverandre så lenge og ikke være redd for å miste den andre når man var uenige. Vi tålte den utfordringen. Heldigvis.

Vanning og gjødsling

Vi snakket med et venne-par av oss om hva «vanning» innebar i et forhold. Vi kom frem til at det var å gjøre fine ting for hverandre i hverdagen: Rydde etter den andre, hente ting, ta tak i noe den andre ikke har rukket osv. Gjødsling derimot, går dypere. Det var å få anerkjennelse for den man er, på det man gjør eller betyr for den andre. Anerkjennelse inneholder lytting, forståelse, aksept, toleranse, bekreftelse og åpenhet. Vi skal rose hverandre, si og vise hva vi setter pris på hos den andre. Det viktigste er nok å se den andres behov.

I barnehagen lærte jeg barna om en venneblomst. Denne blomsten må ha venne-vann for å ikke visne. En blomst dør hvis den ikke får vann. Et ekteskap dør også hvis vi glemmer å vanne; som vil si at vi må vanne med raushet, omsorg, humor, gode ord og handlinger, intimitet, tid, tålmodighet. Lista ting som bør gjøres kan bli så lang du vil, men den må være i positivt fortegn.

Når hverdagen tar oss husk på dette:

Å gjøre et ekteskap lykkelig er omtrent som å drive et gårdsbruk. Du må begynne på ny frisk hver eneste dag.

Frans Assisi 1182-1226

Ingenting kommer av seg selv. Det må jobbes. Så kan du høste jevnlig.

2 comments found

Leave comment

Your email address will not be published. Required fields are marked with *.