fbpx

Sans & Sinn

Anne Stenmoe- Skråblikk på Livet
Godt nok for deg selv (og andre)

Godt nok for deg selv (og andre)

Hvorfor er vi så strenge mot oss selv? Hvorfor er følelsen av å ikke gjøre det godt nok alltid tilstede?

I dag lever vi i et samfunn hvor alt skal være perfekt. Vi har alt vi trenger til det perfekte liv: Fine hus, varme klær, trygghet og godt helsevesen. For mange er det nok, men ikke for alle. Det skal presteres, bli best på skolen og gjøre suksess i arbeidslivet. God utdannelse kan gi god lønn, sikker jobb og “perfekt” livsstil. Det på en måte forventet at vi skal lykkes med alt- det er lagt til rette for det (og forventet) i vår rike del av verden.

Ser du på deg selv som “god nok”?

Er vi mer lykkelige i Norge? Klarer vi å finne verdien av oss selv i alle eiendelene vi har og alt vi skal prestere? Føler vi oss nyttige og verdifulle? I sosiale medier, tv-programmer og ulike magasiner kan vi stadig lese oppfordring at vi skal våge å være den vi er, ikke bry oss om hva andre sier. Skille oss ut, stå for egne valg, våge å gjøre ting på vår måte. Være gode nok. Som vi er. Med eller uten det materielle, om du ser sånn eller slik ut eller jobber med ditt eller datt.

Klarer vi å leve etter det mottoet? Eller er det fine ord og lite handling både til oss selv og til de vi omgir oss med?

Gjør så godt du kan- det holder i massevis

Det krever at man er trygg på seg selv og kan stå for det man gjør og er. Selv tør jeg å gjøre ting oftere på min måte nå enn tidligere, men må likevel stadig si til meg selv: Dette har jo ingen andre noe med, jeg vil gjøre det på denne måten. Andre får si hva de vil. Likevel må jeg ofte overbevise meg selv om at jeg gjorde det rette, i andres øyne. Tvilen er alltid litt tilstede: Er det godt nok? Jeg øver meg på å gi enda mer «blaffen» i det. Jeg tar de valgene jeg vil og er nødt til å ta. Om det er i spørsmål om barneoppdragelse, valg av ferie eller hvordan lønnen skal brukes. Jeg tar valgene for meg, ikke for alle andre.

Til mine egne barn sier jeg: «Hvis du gjør så godt du kan, kan ingen forlange mer». De unge gjør godt når de kan og virkelig vil. Men de er alle er redde for å ikke passe inn, skille seg ut, ikke prestere.  Barn og ungdom leter etter sin identitet, og det er vanskelig å stå imot forventningspresset om det perfekte. Hvorfor er alle strenge mot hverandre? Innerst inne er vi jo alle ganske like og vil bli likt. ER det ikke ok å være bra nok? Må man prøve å være best hele tiden?

Vi er forbilder

Hva med oss voksne? Vi er mange som er i samme båt og har også høye krav til oss selv som foreldre og arbeidstakere. Hadde vi trengt en klapp på skulderen i ny og ne, av hverandre, et smil eller et spørsmål om hvordan har du det? Egentlig? Å bli fortalt at det det vi gjør og er, er bra nok?Ikke dømme hverandre. De fleste gjør så godt de kan, også som voksne.


På alle gravsteiner bør det stå: “Han gjorde så godt han kunne.”

Per Fuggeli

Når strikken vår tøyes på dag ut og dag inn og vi møter motgang på hjemmebane eller på jobben, da kan tankene kommer snikende: Er jeg bra nok, da? Hva tenker andre nå? Jeg kan bruke all energi på å vise at jeg er god nok, men jeg må tro på det selv også! Ta valg som er gode for meg og la andre si hva de vil. De vet jo ikke hva du trenger.

Livets berg- og dalbane

Livet er fullt av opp- og nedturer. Vi lærer av dem, på godt og vondt. Barna våre speiler seg også i oss. Da må det signaliseres ut at vi vet vi er bra nok, det vi gjør er bra nok! Snakke oss selv opp, i speilet på badet eller i bilen. Vise de unge at livet er mer enn materielle ting eller fantastiske prestasjoner.  Vi kan lære bort at man kan tåle en nedtur uten å knekke helt og at vi må glede oss over oppturene. Å være best er ikke viktigst, men godt nok. Først og fremst for deg selv, og så: For de rundt deg. Si det til deg selv i speilet hver morgen: Du er så absolutt god nok!

2 comments found

Leave comment

Your email address will not be published. Required fields are marked with *.