fbpx

Sans & Sinn

Anne Stenmoe- Skråblikk på Livet
Generasjonslæring i Bakvendtland

Generasjonslæring i Bakvendtland

«Jeg har lært det av foreldrene mine» Opplæring fra generasjon til generasjon har foregått i hundretusenvis av år. Kunnskap har alltid gått i arv, vi har lært av de som har levd før oss. Men hva skjer når overføring av læring tar turen til Bakvendtland? Når eleven har svarene stedet for læreren?

Arven

Det viser seg nå at vi alle har røtter fra Afrikas savanner, til og med han Alf Prøysen fra Ringsaker hadde det. Mye av det grunnleggende i oss er nedarvet i genene våre fra herr og fru Steinalder. Et eksempel på nedarvede gener, er å flykte når det vi tror vi er fare. Når giftige slanger og edderkopper krøp seg nærmere steinaldermenneskene, var det de som lærte seg å flykte som overlevde.  De som ikke spiste giftige planter eller drakk forurenset vann. Bygde huset i høyden for å unngå flom. Og de lærte det videre til barna sine og de videre til sine barn. Og de fleste overlevde, generasjon etter generasjon.

Behovet for sukker har også blitt med genene våre frem til i dag. Lysten på det søte var nok greit i Afrika steinaldertiden, da menneskene jaktet på søt og moden frukt, fordi de syntes det smakte godt. Det var ikke mulig å stikke en rask tur innom kiosken på hjørnet og krabbe med seg en Snickers, så det søte var sjeldent og antagelig en kjærkommen nytelse. I dag trenger vi jo ikke jakte på det søte. I den vestlige verden har vi i dag så fri tilgang til sukker at vi spiser oss syke av det. Takket være genene fra steinalderen, eller kanskje heller; beklageligvis.

De voksne vet best

For et par generasjoner tilbake var respekten for de voksnes viten stor. Mor og far hadde alltid rett, og for all del: Besteforeldre ble ansett som aller klokest. Barndommen gikk med til å lære seg det man trengte for å være voksen. Praktiske oppgaver. Som å stoppe strømper, reparerer sykkelen eller hvor lenge grønnsakene trengte å kokes ihjel. Det var klare kjønnsdelte oppgaver, menn og kvinner hadde hver sin manual over hva som skulle til for å være den perfekte, fremtidige mann eller kone for noen.

På femtitallet kom den en ny tidsalder på banen: Ungdomstid. Tidligere gikk man magisk fra barn til voksen når man ble konfirmert. Men så ble det noe spesielt ved å være ungdom, midt imellom barn og voksen. Tenårene, som starter ved tretten og ender ved nitten. Et eget sett med regler og stil fulgte med denne opprørske fasen, med James Dean i rollen som et rampeteforbilde. På mange måter ble ungdomstiden er løsrivningsfase for å finne ut av hvem man var og hvem man på sikt ønsket å bli, med solid støtte fra mor og far.

Ungdomstiden kommer

Når jeg var ungdom på 90-tallet, hadde jeg familien, vennene og skuespillere på tv til å sammenlikne meg med. Vennekretsen var passe stor og vi var mye sammen. Lange telefonsamtaler var vanlig (som måtte foregå etter kl 17, da tellerskrittene var billigere) og vi skrev side opp og side ned i hverandres skoledagbøker. Vi visste lite om livet til de vi ikke hang med til daglig. At ikke alle hadde tv-spill, videospiller eller telefon på rommet. Vi ante ingenting.

Dagens ungdom har vokst opp med digital kommunikasjon og sosiale medier. De er vant til at alle er tilgjengelige for kontakt til enhver tid. Allerede ved 10- års alder eier de fleste barn sin egen mobil. Verden rett i hånda. Innblikk i hva mange andre foretar seg, hvem de er sammen med og hvor de er på ferie. Tomlene raser over skjermen. Det meldes om søkk mellom øverste og midterste ledd på lillefingeren etter mobilen, og dypere furer mellom øyebrynene. Evolusjonen jobber med å tilpasse oss til mobilen.

Rollebytte

Min egen barndom og ungdomstid kan ikke sammenliknes med det mine barn opplever i dag. Utviklingen har gått i et rasende tempo. Kløften mellom mine erfaringer og mine egne barns opplevelser av det å vokse opp, er stor. Større enn den var mellom meg og mine foreldre. Teknologien har skutt i været. Barna våre er piloter i raketten, mens vi foreldrestår igjen på bakken og hopper så høyt vi bare klarer, for å prøve og henge på.

Ungdommen streamer seg bort ifra oss. Alt jeg har lært om den digitale verden har jeg lært meg som voksen. Dagens barn får smarttelefonen i fleisen allerede på fødestua. De er innfødte, mens vi er innvandrere. Nå er det vi voksne som trenger ungdommen. De må lære oss hvordan det digitale funker. Når designet i nettbanken endrer seg eller når alle påmeldinger skjer på nett, da må vi søke til ungdommen. Her har de kunnskap og dermed også makt. Jeg kan ikke huske å ha lært mine foreldre noe da jeg var ungdom selv. De hadde mer kunnskap og hjalp meg når jeg trengte veiledning. Nå er rollene snudd.

Voksne vet fortsatt noe best

Når ungdommene blir oss overlegne og får digital makt, må vi ikke glemme hva vi fortsatt kan og skal lære dem. Verden i en smarttelefon hjelper dem et stykke på vei, men vi har mengder å lære bort som ikke er å finne i digital skjerm. Kjærlighet, tålmodighet, toleranse. Støtte opp om hverandre. Lære at vi alle er ulike og har ulik bagasje. Tåle at det er i motbakke det går oppover og at det sjelden er grønnere på den andre siden av gjerdet.

Livsvisdom kan ikke læres gjennom teknologi. Ei heller med-menneskelighet og sosiale regler. Det må erfares i den virkelige verden. Spill-verden er selvfølgelig også sosial, men den kan aldri helt erstatte blikk-kontakt og en god klem. Foreldre og besteforeldre sitter inne med verdifull læring som vi må ta et kollektivt ansvar for å bringe videre.

Livets lære

Ungdom har mye å lære, men det har også vi. Det må være utveksling av lærdom, hvor vi drar nytte av hverandre. En symbiose mellom generasjoner. Voksne forstår at vi trenger ungdommens digitale kompetanse, men det er mulig at ungdommen ikke helt skjønner nytten av vår livsvisdom. Det må derfor bli vår misjon å bade dem i vår u-digitale kløkt, selv om ungdommen vil se på oss med et oppgitt blikk og si: «Du er så , ass!».

Leave comment

Your email address will not be published. Required fields are marked with *.