fbpx

Sans & Sinn

Anne Stenmoe Andersen- Skråblikk på Livet

Åpenhet for følelser er ikke absolutt ikke for pyser

Åpenhet eller lukkede dører

Vi deler mer enn før. Det snakkes åpent om følelser og psykiske problemer i det åpne rom. Ordet angst har blitt en del av dagligtalen, vi kjenner alle noen eller har opplevd det selv. Åpenhet er en sterk sosial driver, vi er mer åpne og dele mer. I blogger, sosiale medier og i media snakkes det om psykiske problemer, men for mange er det livskriser det er snakk om. Vi har presset oss for langt, opplevd noe vanskelig eller oppdaget noe ved oss selv.

Ansvar

Vi eier våre egne følelser og de fleste tar ansvar for dem. Vi må våge å feile og stå for det etterpå. Jeg sluttet i jobben fordi jeg ikke maktet å være i jobben som pedagog lenger. Den delen av meg som vil vise omsorg, lære bort verdier og løse menneskelige utfordringer, var i ferd med å bli brukt opp. Skulle jeg orke å gjøre den jobben videre for egne barn, måtte jeg ta et valg.

Det var lett og vanskelig på samme tid. Lett fordi jeg hadde ikke krefter til å fighte mer og det var det eneste jeg ønsket gjøre, og vanskelig fordi det var et valg som ikke bare påvirket meg, men også mann og barn. Inntekten ville bli lavere og arbeidsmarkedet er brutalt for den som vil ha søker nye arbeidsoppgaver.  En tanke som slo meg jevnlig: « Hva vil andre si hvis jeg ikke lykkes?»

Hva tenker andre nå?

Jeg holdt et innlegg på NAV om min reise fra jeg valgte å si opp jobben og frem til i dag. Flere av de som satt i rommet hadde slitt med å være i arbeid pga. psykiske belastninger, meg selv inkludert. Et av spørsmålene jeg fikk var: «Var det vanskelig å være åpen om dine problemer overfor kollegaer og arbeidsgiveren?» For meg var det et klart: «Nei». Jeg har vært ærlig og delt mine utfordringer hele veien. Heldigvis har jeg blitt møtt med sympati og omsorg. Fått en klem når tårene rant, strøket over ryggen og fått lov å være fleksibel i utføring av mine arbeidsoppgaver. Det gjorde nok at jeg kunne stå i min jobb lenger.

Jeg har nok vært heldig. Å møte på en arbeidsgiver som forsto og var fleksibel for å beholde meg. Men noen kan jeg takke meg selv for også: Åpenheten. Fortelle om skambelagte følelser og vonde hendelser, slik at andre kunne forstå bedre, og ikke nødvendigvis dømme meg ut i fra sine egne teorier.

Jeg hadde også et behov for å komme dem i forkjøpet. Slik at de ikke rakk å skape teorier selv. Be om en slags tilgivelse for mine handlinger og oppførsel.

Skjør eller sterk?

Åpenhet er ikke for pyser. Man viser frem sider man kanskje ikke er så stolt av. Er man svak da? Nei. Vi trenger ikke å skamme oss, vi har disse sidene. Alle sammen. Det er jo en del av det å være menneske. Så ved å fortelle om dem, viser vi at vi er sterke og har ryddet litt opp i egen kjeller. Erkjent og godtatt at vi kan mislike, være misunnelige, sårbare og arrogante. Det er helt naturlig. Da må man bli bevisst på hvordan man håndterer disse følelsene.

Å sitte i en stol hos en terapeut er noe mange har gjort i løpet av livet. Fordi en opprydding har vært nødvendig, det er noe som har skapt utfordringer for deg. Du sitter i stolen fordi du ønsker veiledning, bevisstgjøring, læring eller selvinnsikt. Da er åpenhet nødvendig. Stille seg åpen og la seg føre gjennom egne følelser og tanker.

Jeg gruet meg alltid til disse timene med Coach. Det var mange vonde tanker som ble luftet og tårer som ble felt. Etterpå var jeg sliten, men alltid mer fornøyd. Jeg hadde fått sagt mitt og ved hjelp av et annet menneske fått ny innsikt om meg selv. Skjørhet måtte gradvis vike for styrken og min tro på meg og på fremtiden min.

Hvem tar imot?

Det er ikke alle som er i stand til eller har lyst til å ta imot det du har å dele. Du bør føle at dette mennesket vil tåle det jeg har å si og som jeg kan stole på.

«Den som får høre om din innerste skam, bør ha gjort seg fortjent til det. I tillegg bør du føle deg trygg på at relasjonen kan tåle vekten av dine tyngste følelser.»

Brene Brown

De som står deg nære bør få vite hvis ting i deg brister. Men kanskje ikke hele verden? Det kan jo være vanskelig å vite hvordan de du ikke kjenner så godt, tar det imot.

Hvordan ta imot?

I veiledningsteori er det å lytte det viktigste. La den andre få lov å «lette sitt hjerte» er noe av det beste man kan gi noen som har det vondt eller vanskelig. Prøv å sett deg inn i situasjonen den andre er i: Hvordan ville jeg ha reagert hvis jeg opplevde det samme?

Det å ha noen å spille ball med, som ikke nødvendigvis forstår eller har løsningen, men som tar imot og aksepterer det du sier. Det kan gjøre at du selv finner veien videre.

«Den som eier problemet, eier også løsningen»

Karsten Isachsen

En undersøkelse som ble gjort etter samtaler med mennesker som var ved livets slutt, ble det avdekket at mange angret på at de ikke var flinkere til å uttrykke følelsene sine. Så kanskje vår generasjon og de kommende kan gjøre dette bedre? La oss håpe det.

Leave comment

Your email address will not be published. Required fields are marked with *.