Hvordan kan vi nordmenn forstå hvorfor amerikanerne velger som de gjør? Vi har ikke vært i deres sko og kjenner ikke deres gnagesår.
Hva påvirker oss mest? Har genene enerett eller spiller miljøet også inn? Enkelte forskere mener at alt er arvelig. Andre forskere mener at de genene vi blir født med, kan påvirkes av miljø og livsstil. Men da må vi som sagt være bevisste på arven vår.
Størrelse betyr en hel del for livet vårt. Om kofferten er liten nok å regne som håndbagasje, om pakken passer i postkassen eller om skoene er trange etter en lang dag. Det blir feil uansett om det er for stort eller for lite. Ubehagelig på den ene eller andre måten.
Vi har et behov for å «gosse» oss over det som virket for godt for å være sant, og som kanskje viste seg å være det. Men burde vi ikke heller applaudere de som tok sats og hoppet? De tøffeste av oss?
Solen skinner, varmen er her og vi nyter strålene mot den vinterbleke kroppen. Pinse. Fantastisk vær. Langhelg. Kan ikke bli bedre, vel? I sjelen til mange solhungrige nordmenn er det fest denne helgen. Det bæres ut hagemøbler, det plantes og grilles. Noe godt i glasset. Venner på besøk på terrassen. Men hvorfor har vi denne pinsen, egentlig?
I år blir tradisjonen annerledes. Ingen unger skal få gnagesår, ingen gassballonger skal fylle bilen eller forsvinne for opp i det store blå. Ikke skal det være kø for å kjøpe is, gå på do og lete etter parkeringsplass. Korona- situasjonen kan ødelegge noe av stemningen, men vi kan aldri avlyse 17.mai.
Lufta er bedre. Utgiftene er mindre. Kvalitetstid med familien får mer plass. Stresset i hverdagen synker. Sykepleiere og pedagoger hylles. Vi viser samhold og dugnadsånd mer enn noensinne. Konsekvensene av Korona er ikke bare tragiske.
Norge holder seg i ro og holder pusten. Nå er det dugnad, og jeg er byttet ut med vi. Sammen skal vi stå, men hver for oss skal vi gjøre jobben. Holde oss hjemme, i karantene. Det byr på mange samfunnsmessige utfordringer, men i disse tider gjelder det å holde fokus på det som er positivt med denne merkelige situasjonen.
I dag er det 1 år siden jeg ble en blogger! En blogg som i dag har 40 innlegg publisert, med tekster skrevet av meg og (stort sett) egne bilder til. Jeg er så stolt av hva jeg har fått til og takknemlig for alle hyggelige samtaler den har skapt.
På under ett døgn gikk jeg fra å le litt av det hele, til å bli noe sjokkert, for til slutt bli litt skremt. Dette er alvor. Smitten fyker utrolig fort av sted uten at vi ser den, den smyger seg på der den finner en vei.
Likevel må tankene vendes mot de små ting i hverdagen. Nykokt kaffe, alene-tid på badet, fint vær eller å endelig ta på den nye genseren du har strikket. Eller en klem fra en du er glad, friske barn eller å vite at du utgjør en forskjell i noen liv. I starten må man kanskje lete for å finne takknemlighet i disse tingene, men øvelse gjør mester.
I Norge er gir det trygghet å følge et mønster som er blitt bestemt av noen andre. Det oppstår derfor lite konflikter, fordi ingen er så gira på å forandre på det. Så hvis et familiemedlem i en «ribbefamilie» foreslår å servere pinnekjøtt på julaften? Da er det duket for bråk.
Når vi er på sosiale medier, er vi ikke der for å bruke tid på oss selv. Vi er der for å kikke på andre, fordi vi ofte er nysgjerrige på andre mennesker. Hvorfor er vi så nysgjerrige?
Men hva med oss foreldre da? Det tas bilder av barn og de bli lagt ut på ens egen profil. Deles med de vi er «venn» med. Men det blir liggende på Internett bestandig.
Januar er her og jula har funnet veien til kott og bod. Men ikke jula i kjøkkenskapene. Der har marsipangrisen ikke kommet seg ut av bingen og julekakene er fortsatt spiselige. Fulle av deilig smak, nytelse og sukker. Så hva gjør jeg nå?
Tillit er vanskelig å oppnå og lett å miste. Det er skjørt og sterkt på samme tid. Det er også en ferskvare. Hvordan oppstår tillit og kan det å gi andre tillit, skape tillit i oss selv?
Nok et år gått straks over i historien. Det er tid for nyttårsforsetter og mimring. Se på hva året har gitt meg og hva det kan bli mer av i 2020. Blir du med?
Familie er som et julespill med mange roller. Det hele starter med mamma, pappa, sønn, datter, bror og søster. Etter hvert som tiden gikk, kom utvidelsene: Bonus mamma/pappa, halvbror/søster, stebror/søster, bonusbestemor/bestefar.
Desember er lys, avslutninger, konserter, baking, kalendere og tradisjoner, samvær, minner og alt for mye sukker… Men har noe forandret seg siden jul i egen barndom og hva har vi klart å føre videre? Klarer vi å få vi den samme jule-stemningen i oss som voksne, som vi hadde som barn?
Det er da jeg tenker at Norge vil at vi skal være «på», hele tiden. Alt skjer over nettet. Kvitteringer kommer på e-post, brev fra det offentlige på Digipost og middagen kommer i kasser. Bestilt ifra en app, selvfølgelig.
Tenk så godt man kan leve med seg selv. Ta vare på, bygg og del den gode selvfølelsen. Reisen i selvfølelsen går aldri over. Den blir bare bedre.
Skjønnheten kommer innenfra, sier vi. Det er faktisk bevist at en vinnende personlighet gjør deg vakker. Når du ler, smiler eller sier hyggelige ord. Så hvorfor er det da så mye fokus på den ytre skjønnheten ?
Ordet voksen skiller seg ut i rekken, det er ikke noe som heter “voksendom”. Inne i topplokket er vi altså ikke ferdig utviklet før vi er ca 30 år. Hva innebærer det egentlig å være voksen?
«Bruksanvisningen» for god og riktig oppdragelse ble derfor vanskelig for meg å følge, det som virket på andre, virket sjeldent for mitt barn. Jeg forsto ham ikke.
Høsten er vidunderlig vakker, men realiteten er at dagene blir kortere og kaldere og sommerens energi suges ut av oss som et sugerør i en paraply-drink. Vi blir mer tomme og noen hevder at de har en høstdepresjon.
For et år siden installerte vi Fortnite på spillkonsollen her i huset. Vår Playstation hadde stått og støvet ned i 1, 5 år. Kun vært brukt sporadisk til « Let`s dance» eller et og annet sports-spill. Den fikk sjokk.
Vi hadde druknet i oppvask, skittentøy og annet utstyr hvis vi aldri ryddet. Likevel krangler vi om ryddingen.
Jeg er alltid interessert. Hvem er de, hvorfor oppfører de seg sånn eller slik eller hva er det som driver dem? Det gjør at jeg ofte spør mennesker om livet deres.
Livet er berg og dalbane. Livet skjer. Opplevelsene dine trer du på en tråd.
Vi deler mer enn før. Det snakkes åpent om følelser og psykiske problemer i det åpne rom. Ordet angst har blitt en del av dagligtalen, vi kjenner alle noen eller har opplevd det selv.
Hva er jobb for kællen og hva er jobb for kjærringa?
Når ferien endelig kommer, har vi mange drømmer og planer om hva disse ukene skal fylles med. Det er en del ting som inngår i disse drømmene
Er glasset halvfullt eller halvtomt?
Du innser aldri hvor god hukommelse du har før du prøver å glemme noe.
Hva skal til for at et forhold kan vare i en hektisk hverdag?
Hvorfor er sjokolade så godt og kan man bli avhengig av det?
Hva betyr alder? Egentlig?
Jeg har lært at jeg må våge å være egoist. Ta min plass. Ikke få dårlig samvittighet når jeg gjør noe bare for meg.
Hvorfor er vi evig tro mot 17.mai?
Hvordan snakker vi om andres barn?
Hvordan står det til med energi- nivået?
Hvor lenge skal barna vartes opp?
Hvorfor er vi så strenge? Hvorfor er følelsen av å ikke gjøre godt nok alltid tilstede?
Vår igjen. Er du beredt?
Vennskap blir aldri overflødig. Vi trenger venner gjennom hele livet.
Begynner virkelig livet der komfort-sonen slutter?